Gård Brevik (57) bnr 8

Sønn: Tor Ludvig Rønneberg

PORSGRUNN BAPTISTMENIGHET
Av RoD
Mange har lyttet til hans sang til eget gitarakkompagnement og til hans prekener, og latt seg begeistre av hans glede over å være i Herrens tjeneste. Det meste av livet har dreid seg om arbeidet i Guds rike. For tiden er han pastor i Porsgrunn og leder av Baptistsamfunnets hovedstyre.

For noen år siden sluttet Tor Rønneberg som pastor i Oslo 2. Baptistmenighet. - Jeg følte meg sliten og tok ett års pause, sier han og fortsetter: - I ettertid mener jeg det var riktig. Jeg hadde drevet med dette hele livet, så det ble en utfordring å kunne gjøre noe annet. Jeg drev med markedsføring for en bedrift som produserte transportbånd og kjørte turbuss til Jugoslavia.
- Og så?
- Nå jeg sier det var for ett år, var det samtidig veldig åpent hva som ville skje. Året før hadde jeg reist i landsevangeliststillingen, og jeg hadde et løfte på meg til å besøke Stokkøya.

For meg er det ikke noe annet liv
- I slutten av april hadde jeg en ledig uke og reiste til Stokkøya. Det ble en sterk opplevelse for meg. Jeg kjente at dette kan jeg ikke la være å drive med. Dermed har jeg sagt at det å forkynne er så grunnleggende for meg at jeg ikke kan tenke meg et liv uten forkynnelse, understreker Tor mens han ser på meg.
- Opplevelsen på Stokkøya satte meg på plass igjen. Samtidig trengte jeg pausen.. Når jeg i ettertid ser tilbake på det, ble det nok ekstra sterkt fordi det skjedde på Stokkøya. Der har jeg mange og gode venner. Det var første stedet jeg var forstander. Det var på den tiden vi ble gift, Åse og jeg, og det var der vi fikk det første barnet, Wenche, oppsummerer Tor L. Rønneberg.

Kallet
Vi sitter i stua i Tor Rønnebergs nye hus på Heistad. Han ser over bordet, smilet er varmt, rynkene rundt øynene er der, men fremdeles har han en gutteaktig sjarm med seg, selv om håret begynner å bli gråsprengt. Jeg lurer på hvem Tor Rønneberg egentlig er og spør?
- Det har jeg lurt på selv også, ler han og fortsetter: - Først og fremst er det en sammensatt sak. Forhåpentligvis har jeg fått med meg noe arv fra mine foreldre, og noe av miljøet fra det lille samfunnet på Helgeland, der jeg vokste opp, sier han og viser sin kjærlighet til Tjongsfjorden og Rødøy. - Dessuten har jeg alltid vært veldig bevist på at jeg er baptist, det har jeg også med meg fra Helgeland.
- Hvorfor ble du forkynner?
- Jeg hadde tenk jeg skulle bli sjømann. En del av de andre fra hjembygda hadde reist til sjøs. Det var fint å se når de kom hjem med flott uniform og lue med blank skjerm, smiler Rønneberg og viser at det fristet unggutten fra Helgeland.
- Men det var tilløp til vekkelse der oppe på slutten av 50 tallet. Jeg hadde bestemt meg for å holde meg på avstand, men ble med på møte likevel. Jeg var 14 - 15 år gammel, og opplevelsene var så sterke at de fikk betydning for hele livet.
- På den tiden var også rektor Engelsen på besøk i Tjongsfjorden. Han var på innsamlingstur for det nye skolesenteret med Holtet Kristelige Ungdomsskole. Jeg var blitt kristen og det var veldig naturlig for meg å søke på den skolen. Det var i den tida bevisstheten om å bli forkynner meldte seg, forteller Tor Rønneberg og fortsetter:
Tjenesten
- Etter et år på skolen fikk jeg anledning til å prøve meg. Jeg reiste sammen med Einar Stensland til Helgeland, og på vinteren i 1960 med Finn Torhus i Trøndelag. Jeg hadde søkt på Seminaret og skulle begynne til høsten. Det var i 1960. Jeg er veldig glad for prøvetida som evangelist før jeg startet studiene ved Seminaret.
18 år gammel begynte Tor Rønneberg på Seminaret. Det er en alder der en lett formes. Og Rønneberg mener denne perioden har betydd mye, også i forhold til den bevissthet han har som baptist. Etter studieårene har det blitt forstandertjeneste i Bjørnør (Stokkøy), Andenes, Sandsvær (Hvittingfoss), Lillehammer, Mo i Rana, Oslo 2., Trondheim og nå Porsgrunn.
- I ettertid ser jeg vel at det kanskje hadde vært greit å være noe lenger en del steder. På sett og vis er det Trondheims perioden som har betydd mest. Der var jeg i 13 år. Det lærte meg en del om nødvendig fornyelse. Også det økumeniske arbeidet som jeg fikk være en del av betydde mye, oppsummerer Tor Rønneberg.

Glad for å være baptist
- Jeg har alltid hatt et bevisst forhold til det å være baptist. At jeg har vært økumenisk orientert har ikke kunnet endre dette. Dette gjør det forresten veldig naturlig å ta den dugnadsutfordringer det er å være leder i hovedstyret. Tidligere har jeg vært distriktsleder og vært med i evangelisasjonskomitéen.. Noe av drivkraften til det å "stå på" er nok ønsket om at det skal gå bra for det fellesskap jeg er glad i.
- Tiden i hovedstyret har gitt meg innsyn i Baptistsamfunnets arbeid. Ikke minst har jeg fått større innsikt i misjonsarbeidet. Reisen jeg fikk være med på til Vietnam i fjor har betydd mye i så måte. Jeg har fått se hva vår innsats kan føre til når det gjelder å hjelpe menighetene, sier Tor Rønneberg med begeistring i stemmen.
Traff ukjente baptister i Sudan
- I stor grad har min tjeneste vært nasjonal, lokal og økumenisk. Men jeg er glad for at de siste årene også har gitt et snev av det internasjonale. Jeg ble i 1997 kontaktet av Sudan Norge komitéen. Dette har gitt meg tre turer til Afrika, til Tanzania, Uganda og Sudan.
- I Sudan spurte jeg etter de lokale baptistene, og fikk beskjed om at de ikke fantes.
Så viste det seg at det fantes tre kirkesamfunn i Sudan med en baptistisk opprinnelse og baptistisk tro. Det var Sudanese Church of Christ, African Inland Church of Sudan og Sudan Interior Church. Kirkene hadde sin bakgrunn i misjonstjeneste fra baptister. Ingen av kirkene bar baptistnavnet, men de regnet seg som en del av verdens baptister, forteller Tor Rønneberg og fortsetter:
- For å kunne gi de internasjonal kontakt ble jeg mellommann til Baptist World Allianse. Nå har Sudan Interior Church blitt medlem av verdensalliansen. Når også de to andre kirkesamfunnene etter hvert, forhåpentligvis, blir medlemmer, vil dette tilfører verdensalliansen omkring en halv million nye medlemmer. Det har vært interessant å være i skjæringspunktet av dette. Kirkeledere i Sudan sa det slik: "Vi er som en datter som er blitt skilt fra si mor like etter fødselen. Nå lengter vi etter gjenforening.

Ludvik
- Hva med Ludvik?
- Det er mitt mellomnavn, som jeg har etter min bestefar, men du tenker kanskje på båten min? Jo, den kjøpte jeg som vrak da jeg var i Mo i Rana. Så har jeg bygd den opp og fått den tilbake på sjøen. Båten er såpass stor at vi kan bo i den. Jeg hadde den i Oslo de årene jeg var der. Siden fikk jeg den opp til Trondheim. Vi har hatt mye glede og avkobling med den.
- Båten, som er en ombygd fiskebåt, ligger i Trondheim enda. Og jeg savner den, så i løpet av sommeren skal den til Porsgrunn, smiler Tor Rønneberg på sin gutteaktige måte.
Blitt litt nomade av alle flyttingene
- Hva gjør det med en å bli bestefar?
- Jeg har fire barn og er bestefar til fire også. Å bli bestefar er en flott opplevelse. Det kan naturligvis ikke settes opp mot det å bli far. Men det noe med å se at slekten går videre, som betyr noe spesielt, sier Tor Rønneberg, og blir en anelse blank i blikket.
- Hvordan er det, har du slått rot nå ,med nybygd hus og konas familie i nærheten?
- Åse kommer jo fra området, men om jeg har slått rot vet jeg ikke. Alle flyttingene har gjort meg til en slags nomade. Samtidig er det klart det ikke har vært bare enkelt å være familie på flyttefot. Selv om det hjalp med en lang periode i Trondheim.
- Det underlige er at det er Helgeland og Tjongsfjorden som har blitt hjemmet, både for meg og barna. Så i grunnen er det litt rart å tenke på å slå rot her på Heistad, selv om vi trives godt i nytt hus, sier Tor Rønneberg og fortsetter:
- Etter hvert som jeg blir eldre får jeg et annet forhold til hjemstedet. Jeg kjenner at røttene går opp til Helgeland og hjemmet der. Nå har jo far stedet enda, men jeg regner med å ta over etter hvert. Og den eiendommen ville jeg aldri kunne kvitte meg med, det er helt sikkert, sier Tor og forteller at arvefølgen videre er klar. Sønnen Øyvind skal overta etter han igjen, - og det tror jeg far er glad for, smiler Tor.
- Til sist, hva med 60 års dagen. Blir det stor feiring?
- Det vet jeg ikke. Har ikke hatt tid å tenke på den enda. Nå må vi først få gjennomført landsmøtet, men det blir vel noe sammen med familien tenker jeg, smiler Tor, før vi går ut for å inspisere hagen, som så smått har begynt å ta form rundt nybygget.