Noe om Edv J. Havnø

Edv. J. Havnø - hjemme på Havnøya og Storbrygga der. Her er det vel sitt "forskerrom" der han er fotografert i.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN

Edvard Jensen Havnø, født i Rødøy, norsk fisker, amatørnaturforsker og -arkeolog, autodidakt. Han begynte tidlig å samle hjembygdas planter og dyr, særlig sjødyr. Foretok i mange år utstrakte reiser i hele Nord-Norge for museene i Trondheim og Tromsø, og gjorde flere viktige oppdagelser av steinalderboplasser o.a. Flittig samler av stedsnavn, særlig i sjøområdet i hjembygda, og av ordtak. Virket ca. 20 år som observatør for fiskeriundersøkelser (Store norske leksikon).

Biografisk

Fra NORSK BIOGRAFISK LEKSIKON

Natur- og kulturforsker og arkeolog, autodidakt. Foreldre: Dampskipsekspeditør Johan Jakob Jensen (1836–1920) og Kristine Arntsdatter Hestnesos (1837–1928). Gift 20.9.1914 med Klara Sofie Monsen (1.8.1895–7.4.1972), datter av gårdbruker Saras Martin Monsen (1859–1936) og Kristine Ovidia Lorentsdatter (1865–1911).

Edv. J. Havnø var en selvlært forsker som for egen regning i mange år reiste rundt i Nord-Norge og drev innsamling og studier over et bredt spekter av emner, fra botanikk og zoologi over filologi og etnologi til arkeologi.

Havnø ernærte seg som fiskekjøper på hjemstedet, dessuten fra 1923 som Fiskeridirektoratets fiskemåler ved sesongfiskeriene i Lofoten, og som vokter ved fyrlykten på Havnøya. Ved siden av dette satt han som formann i Rødøy skolestyre, var stifter av og direktør i Rødøy Sparebank, bestyrte kommunens folkeboksamling og var en ledende person i Helgelands Skogselskap.

I hans barndom vaktes mange interesser av den lokale skomaker, Tore Jørgensen Aarnes, og ved at presten B. A. Motzfeldt gav den oppvakte gutten adgang til å sitte i prestegårdens bibliotek, hvor han bl.a. fant tidsskriftet Naturen. Som ung emigrerte Havnø til USA, hvor han en tid arbeidet som fisker i Seattle. Etter noen år vendte han tilbake til hjemstedet og bodde der resten av sitt liv. Under amerikaoppholdet hadde han lært seg engelsk, og han tilbrakte tallrike timer på Museum of Natural History i New York. Med dette som ballast fortsatte han utforskingen av sin landsdel. Noen formell utdanning hadde han altså ikke, men en gang senere brukte han et stipend til et lengre studieopphold ved British Museum i London.

Havnøs forskning begynte i botanikk, men omfattet etter hvert fuglelivet, fiskene, fornminner og -funn, stedsnavn, ordtak, helgelandsdialekten m.m. Hans naturvitenskapelige iakttakelser ble formidlet videre gjennom Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Museum i Trondheim. Før sin død gav han sitt store herbarium til museet, hvor det fortsatt er hovedstammen i vår viten om Helgelands vegetasjon. Havnøs omfattende notater om fuglelivet gjenfinnes på de fleste sider i hans eksemplar av Robert Colletts verk Norges Fugle. Hans arkeologiske funn og resultater gikk – som følge av distriktsgrensen ved Polarsirkelen – dels til museet i Trondheim, dels og især til Tromsø Museum. Stedsnavn innsamlet han blant hjembygdas skolebarn, men resultatene fikk han aldri bearbeidet. Derimot samlet han 2870 Ordtøk fra Rødøy, opptegnet i dialekten og med fyldige kommentarer.

Havnøs navn er særlig knyttet til fornminneforskningen, helt fra en liten artikkel han fikk publisert 1900. Anders Nummedal hadde 1906 oppdaget Fosnakulturen ved Kristiansund, og da Havnø to år senere kom hjem fra Amerika, ble han straks interessert i saken og mente at natur og klima på Nordmøre og Helgeland var så like at tilsvarende funn måtte kunne gjøres på Helgeland. Dette lyktes ham, og han var dermed den første som konstaterte en eldre steinalder i Nord-Norge. Han publiserte sine resultater i 2 små artikler 1913 og 1914.

Senere ble Havnø opptatt av å registrere fornminner over hele landsdelen, og da arkeologstillingen i Tromsø stod ubesatt 1925–31, tildelte man ham de ledige penger som reisebidrag. Ingen arkeolog har reist så mye og beskrevet så mange kulturminner i Nordland og Sør-Troms som Havnø. Blant de store oppdagelser han gjorde under sine reiser, må især nevnes hulene og tuftene på Træna – først og fremst Kirkehellaren, det viktigste monument fra yngre steinalder i Nordland – og de ringformede høvdingtun fra jernalderen på Steigen og andre steder. Senere har andre arkeologer gravd ut disse anleggene og publisert resultatene, men æren for å ha oppdaget dem og først tolket dem er Havnøs. På Røst beskrev han som den første det vi kaller “gårdshauger”, men det skulle gå 25 år før man forstod hva de var og tok opp utforskningen av dem.

For sin innsats for arkeologien og for skogplantingssaken ble Havnø 1934 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han opparbeidet seg etter hvert et stort ry i hele landsdelen som en autoritet når noe ble funnet. Mer enn 60 år etter hans død er hans navn fremdeles kjent i alle bygder han besøkte, og hans “dom” over funn og fortidsminner blir bestandig anført

Noen få kilder...

Et utvalg
•Flintfund og flint i Nordland, i Naturen 1913, s. 276–278
•Arkæologiske meddelelser fra Rødøy, i Tromsø Museums Aarshefte 1914, 1915, s. 155–164
•Ordtøk fra Rødøy, utr. manuskript, 1934
•Stenalderfund i Rødøy, i Håløygminne 1935, s. 328–333

Kilder og litteratur
•G. Gjessing: nekrolog i Håløygminne 1941, s. 26–28
•H. E. Lund: “Edvard Havnø”, i Hofdasegl 1970, s. 94–98
•K. Pettersen: “Edvard Havnø”, i Årbok for Helgeland 1981, s. 157–159
•P. Simonsen: “Edvard J. Havnø, 1869–1940”, i Rødøy. Lokalhistorisk årbok, 1983, s. 26–28

Håløygminne - alle

Havnø, Edv J.
Vind og ver
Veten på Rødø
Fra krigsårene 1810-12
Gamle bygdeskyttere og dyrefangere i Rødø
Gamle fiskesøkk
Gamle skatte og skattesøkning
Øyfjord i Senja
De siste lapper i Rødøy
Beisvær i storsildtida
Stønnesbotten
Nordnorske folkenavn, -fjording,-fjæring,-væring.
Norske folkenavn, væreng --fjæreng.
Småstrubber og folkeminer fra Rødøy
Småstubber og folkeminner fraHelgeland
Dyr- og plantenavn i stedsnavnene
Gammelt fra Hegeland
Steinaldersfund i Rødøy
Vimd og ver, Navne og betegnelser Helgeland - Vestfjordmundingen
Mannen i Reka
Dyr-og plantenavne i vore stedsnavn
Dyr-og plantenavne i vore stedsnavn frh.
Hermingar frå Lofoten
Kjefsøynavnet
For 100 år sidan - (Prinds Gustav på tur nordover)
Den siste bumannskofte i Rødøy
Gildeskålnavnene
Gammelt fra Helgelandskanten
Makkaurnavnene
Seksmilsregls. nordlandsleie i seksmilsskift
Hvor bodde Åsmund Grankelssøn og hans far ?
Hermingar frå Lødinghen

Edvard Jensen Havnø

Om Havnø og noe han har skrevet selv.

Artikkel fra Rødøy historielags årbok nr 1.
Edvard J. Havnø - en biografi - skrevet av Povel Simonsen.
"På heimskyen og ute" - en artikkel av Edvard J. Havnø

Ærfugler

Skrevet av Johan Martin Mathisen i anledning utgivelse av Rødøy historielags årbok nr 8 - historien om Lina Hagland g. Jentoft. Hun ble oppfostret hos familien på Havnøya. © RLA.

Diverse fra avisene

1936

Oldfunnet i Dalsgrenda

Nordlands avis 1936:

"Oldfunnet" i Dalsgrenda.

Hr. Edv. J. Havnø har i en notis tatt bestemt avstand fra antakelsen om at stenen fra Førnes i Dalsgrend skulde være kunstig tildannet og brukt til båtfeste ellers anker.

Hr. Havnø har ikke sett stenen; det svekker jo vekten av hans uttalelser en hel del. Mot hans erosjonsteori kan der i dette tilfelle gjøres berettiget innvendinger: Massen langs furen er ikke bløtere, snarere en smule hardere, enn stenens masse forøvrig. Under erosjon skulde man da få en ophøid kant, såvidt jeg fortår, ikke en fure. Erosjonen vilde vel gi en glattslipt overfalte i furen som over stenen ellers. Men i dette tilfelle er furens overflate ru og ujevn, som om det skulde være hugget med en meisel eller annet spisst og skarpt redskap.

Hr. Havnø har sikkert rett i at avstanden til sjøen (ca. 100 meter) og høiden over havflatenivået (ca. 10 m. efter nivellering med vaterpas) taler avgjort mot "ankerteorien". Finneren, Johan Førnes, antar at steinen har vært tildannet til anker, men er blitt beliggende utbenyttet, da man ikke har brydd sig om å frakte den ned til sjøen. Denne hypotese høres rimelig ut.

Forøvrig må jeg pointere at jeg i dette spørsmålet ikke har noe faglige forutsetninger. Jeg optrer bare som interesert legmann.

Et fotografi av stenen med nærmere opplysninger om funnet har jeg sendt til Vitenskapsselskapet i Trondheim. Jeg mener nemlig at funnet er interessant nok til en sakkyndig undersøkelse.
Forsenget 2.11.1936. Martin Fagermo.

1936

Det merkelige sjødyr

NA 1936. Klipp: © RLA.

DET MERKELIGE SJØDYR, som vi forleden omtalte, har vi fått nærmere forklaring om av hr. Edv. J. Havnø.

Det er en sjøfjær (pennatulacea), en underorden av de ottearmede koraldyr. Ved våre kyster er det minst tre arter og ganske almindelig å få på dypt vann, men ikke så store som i dette tilfelle. På de store havdybder har man funnet eksemplaerer på 2,5 meters lengde. Og det er enkelte som sender ut et intens lys. (NA 1936).

1934

STORKJEFTKONGE OG SJØFUGL

At storkjeftkongen, (havtaske, Lophus piscatorius) ofte forgriper sig på erfugl er vel kjent, men denne høst blev også en fiskand tatt til fange av dens fryktelige tenner utenfor Rødøy. Fra en "gløttarbåt" blev man var en and som syntes fast i noe under vannskorpen og da båten nærmet sig gikk den under; men ved hjelp av vannkikkerten oppdaget man at fuglen var blitt et bytte for den grådige fisk. Den slapp ikke engang fuglen da den fikk flyndrepiken i sig, men anden var ikke mer skadet enn at den tok vingene fatt da den var hjulpet løs.

I forrige år blev der i nærheten av Rødøy minst to gange iakttatt erfugl som var kommet i lignende situasjon, men som i begge tilfeller også blev berget av folk som var ute på "gløtting". Fisken synes tilbringe tiden med å lure på sjøfugl eller fisk. Den har på hodet etpar hudllige sittende på skaftet av ca. et kvarters lengde. Antagelig lokker den sitt bytte til sig ved å holde de forførende hudlapper i en viftende bevegelse. Dens gap er umåtelig stort og nerkjeften fremstående, så den bare behøver lette på hodet og glefse til seg, så sitter byttet mellom dens lange og sylspisse tenner. Dette forklarer at den så å si kan ta fuglen direkte bakfra. E. H.

1934

Verdifullt oldfunn

VERDIFULLT OLDFUNN

I bladet for 15. ds. omtales et sådant funn fra Alternesvika i Vefsn, det skulde være 2 vikingegraver og en "hamret flinkdolk". Dette er jo helt misvisende, en flintdolk er ikke hamret. Det lar sig ikke gjøre å "hamre" dette stoff, og en flinkdolk vil heller ikke kunne forekomme i en gra fra vikingetiden - tiden omkring 8. og 9. århundre av vår tidsrening, idet der på dette tidspunkt allerede hadde vært jer og stål i bruk også i Nord-Norge i et helt årstusen. Men der kunde være en mulighet for at et flintredskap kunde være jordfunnet og senere i tiden kunde vært brukt som ildflint.

Det kan ikke sees at andre oldsaker blev funnet, det kan ikke snakkes om verdifullt oldfunn, når intet er funnet, graver uten oldsaker finnes i tusenvis alene på Helgeland, tildels kan finnes jernsaker eller messingplater, men dette er nokså sjeldent idet de allefleste slike graver er plyndret allerede for flere århundreder siden. Det lønnet sig jo å grav frem et jernstykke om nåkså litet og forrustet dengang jernet var vanskelig å skaffe sig. Dette måtte jo skje ved møisommerlig brenning av myrmalm eller det måtte kjøpes gjennom mellem-menn, hitført fra Sverige eller Sør-Norge.

Videre vil jeg uttale som min erfaring, at 2 graver så nær hinannen som bare er en halv meter, er nokså ufattelig. Graver ligger som regel noe meter fra hinanden. Dette måte jo nærmest være en fellesgrav, men det er i alle tilfeller mistenkelig. Jeg tror ikke det er vanlige begravelser av den art vi kjenner fra før, såfremt funnberetningen er riktig, hva jeg så har mine tvil om. Edv. J. Havnø.

1917

Gitt gave

Ekspeditør Edv. J. Havnø, Rødøy, har skjænket videnselskapets oldsaksamling et knivskaft av bronce fra midten av den 17. aarhundrede. (NA).

1917

Oldfunn

OLDFUNN I RØDØY

Paa Haakaringa i Rødøy er ifølge H.Bl. fundet 2 skiferkniver i brukket tilstand, og paa Blok er fundet 3 lignende. Slike ting findes ofte, men folk tar ikke vare paa fundene, eller forstaar ikke at gjenstandene har interesse. Paa Haakaringa er tidligere fundet 2 kniver og et spydskaft, alt av skifer, som nu opbevares i Tromsø musum. (NA 22.9.1917).

NA 1912. Klipp: © RLA.

Noe av myntene fra 1912

RLA 5666.